De stille slagene

Det var en dag før jul, år 2015. Jeg var på jobb. En helt vanlig dag i desember, var det, den dagen da jeg fikk en melding som skulle komme til å forandre så mye. Den var fra mamma. «Jeg har avtalt et møte med politiet,» skrev hun. Jeg leste den om igjen og om igjen. Klarte ikke å tro det som stod der. Det var nesten så det kilte i magen, på en absurd og nærmest makaber måte. Kunne dette virkelig være sant? Hadde hun endelig gjort det jeg hadde ønsket meg i årevis?

Noen dager senere kjørte vi inn på den lokale politistasjonen. Vi skulle møte klokken seks. En kvinne med brunt hår og varme, brune øyne tok oss imot, inviterte oss inn i et møterom, ga oss te å varme oss på denne kalde vinterdagen. «Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne,» sa mamma. Politikvinnen så medfølende på henne, og sa at hun kunne begynne akkurat der hun ville. Jeg vil bare at han skal la oss være i fred, fortsatte hun. «Det er snart tre år siden vi skilte oss.» Politikvinnen bad henne utdype. Og mamma begynte. Så vidt. Det føltes som om hun hadde snakket i kanskje to-tre minutter, så vidt skrapet overflaten av vår historie, da politikvinnen løftet hånden, og beklaget at hun måtte stoppe oss. «Jeg har hørt nok, og langt mer enn jeg behøver å høre, for å være pliktig til å anmelde dette.» Mamma stirret uforstående på henne. Anmelde? Vi skulle jo bare…ha en konsulterende prat. «Du kommer til å måtte fortelle denne historien så mange flere ganger; jeg vil ikke at du skal måtte fortelle den enda en gang til meg nå,» sa hun. Hun gikk ut av rommet, og ringte en bistandsadvokat. Bistandsadvokaten kunne møte oss neste dag. Dessuten skulle hun kontakte en egen bistandsadvokat til søster og meg. Den andre advokaten ringte meg dagen etter.

Etter møtet med politiet gikk vi ut til bilen igjen. Jeg satte meg inn, det var iskaldt. Mamma skulle ta en røyk. Jeg så ut på henne der hun stod. Min lille mamma. Nå måtte jeg være sterk. Mamma kom til å vakle mellom kamplyst, dårlig samvittighet og sorg i tiden som kom; det var jeg sikker på. Jeg måtte ikke vakle, kunne ikke vakle. Jeg gråt fort, tørket tårene før hun satte seg inn. «Jeg vet ikke om jeg klarer dette,» sa hun. «Selvfølgelig klarer vi det,» sa jeg.

Desember 2017. Jeg har vært borte fra jobb noen dager, rett før jul, et litt pussig og egentlig et ganske ugunstig tidspunkt for ferie, vil noen kanskje påpeke. Tilbake på kontoret blir jeg møtt med smil og spørsmål om hva jeg har brukt fridagene mine på. Jeg gulper opp en historie om fjell og familie og skiturer, mens jeg krysser fingrene for at ingen så meg ravende rundt i Oslo etter julebordet på lørdagen. Beklager at jeg har vært veldig utilgjengelig, sier jeg. Det er ikke 4G-dekning på hytta, nemlig. Dårlig telefondekning også. Etterpå sender jeg melding til venninnen min for å forsikre meg om at jeg ikke har gitt en på jordet fremstilling av skiføret i Telemark. Det føles ubehagelig å lyve. Det er bare det, at jeg vet ikke om sannheten hadde vært mer behagelig, for ikke å snakke om direkte upassende. «Jeg har vært i rettssak» hører liksom ikke hjemme i smalltalk om ferien. «Straffesak» er vel heller ikke drømmefortsettelsen. «Mot faren min,» gjør det vel heller ikke mer behagelig.

Dommen omfatter forhold som har preget hele min, og min søsters, oppvekst. Forhold som ikke tok slutt før den dagen mamma og jeg var i møte med politiet, og faren min fikk ilagt brev og besøks –forbud. Likevel er det få personer som har vært klar over hvordan det har vært. Jeg var livredd for at noen skulle ane noe. Jeg skammet meg. Hva ville folk tenke? En fjerdedel av familien min var tabu, ikke-tema, noe jeg ikke ville nevne med ord. For hva skulle jeg si? Når folk snakket om familie og spørsmålene kom til meg og hva min pappa jobbet med, frøs jeg til is. Ble svimmel og kvalm. Diktet opp røverhistorier og fortalte i hytt og gevær til jeg til slutt ikke lenger hadde kontroll over hva ulike folk trodde faren min egentlig drev med. Frem til for noen år siden var det faktisk ingen av mine venner som visste noe i nærheten av sannheten. Helt til det kom til punktet der jeg fryktet for mammas liv. Jeg orket ikke være alene i dette; jeg måtte fortelle. Fortalte en venninne. Kjente på skammen. Kjente på en brutt lojalitet til mamma; følte at jeg sviktet. Kjente også på varmen over å ikke bli møtt med fordømmelse, men heller innlevelse og støtte. Kjente på de forferdede reaksjonene hennes, og prøvde å få mitt eget rare verdensbilde i perspektiv.

Hvorfor er vi redde for å fortelle? Det er et komplisert spørsmål å svare på, og «komplisert» er dessuten et ord som beskriver familievoldens natur. Det er så mange spørsmål som raser gjennom hodet mitt hver gang jeg forteller, eller vurderer å fortelle, sannheten om min oppvekst. Hvordan vil mamma føle det? Søster? Hvem flere vil jeg sverte i samme slengen – tante, kusine, farfar? Simpelthen alle med samme etternavn som meg? Og hva synes folk om at jeg utleverer min egen familie? Vasker skittentøyet mitt offentlig? Og ikke minst, den største frykten av dem alle. Vil folk tenke at jeg sikkert likner min far?

Dessuten er jeg redd for å overdrive. For hvor ille var det egentlig, og hva slags datter er jeg som har bidratt til å sende min egen far i fengsel? Jeg kommer aldri til å glemme kommentaren jeg har hørt at folk kan bli bura inne for det vi kaller vanlig oppdragelse. Jeg prøvde å forstå, og jeg tror jeg forstod. Jeg pustet dypt, og forklarte at det er langt fra tilfellet, at det skal fryktelig mye til å få noen dømt, at saker ofte blir henlagt på bevisets stilling. At det i lovparagrafene er tegnet et tydelig skille mellom «handlinger med normal oppdragelse som formål» og familievold. Jeg hadde lyst til å si at er det noe forholdet til faren min ikke har vært preget av, er det vanlig oppdragelse. Jeg lot være. Men kommentaren vannet det lille frøet av usikkerhet som er plantet et sted langt der inne, før jeg tok opp en lighter og tente fyr på hele klumpen av rådvillhet. En ugjennomtenkt kommentar fra et uvitende individ – ikke la det gjøre deg usikker, sa jeg til meg selv.

Men tvilen blir aldri helt borte, og det var nesten så jo mer samfunnet ga meg rett, jo mer engstelig ble jeg for at jeg tok feil. Jo mer sjokkert politiet så på meg i de dageslange avhørene jeg var i; jo mer lurte jeg på om det jeg husket var uriktig, overdrevet, mikset jeg opp minner? Jeg husker jo generelt lite av de vonde tingene, og det å skulle gjenfortelle en episode med faren min fra begynnelse til slutt, er faktisk helt umulig. Jeg kan huske detaljer som hva jeg hadde på meg, hvilken farge det var på mønsteret på tallerkenen, eller at det regnet; jeg kan huske glimt, lyder og jeg kan huske følelsen av at noe var galt; men jeg kan ikke fortelle hva som utløste dette, hva som skjedde først og hvordan ting endte. Hvordan skulle jeg stå i en rettssal og forklare dette? Og de medfølende blikkene fra politiet, fra advokater; hvordan kunne jeg vite at jeg ikke overdrev? For jo mer støtte jeg får, jo større blir fallhøyden. Jo mer dommeren tror på meg; jo hardere vil hun dømme faren min; og jo mer jeg forteller vennene mine, jo mer hat vil han få. Jeg slapper meg seg mentalt i ansiktet hver gang et snev av tvil melder seg. Jeg sa til alle: vår jobb er å fortelle sannheten. Hva konsekvensen blir er ikke opp til oss, la oss legge fra oss det ansvaret; jeg har tillit til jusen og jeg har tillit til samfunnet. Jeg måtte tro på dette selv. Jeg visste jo at jeg ikke løy.

• 

Det har gått to år siden mamma og jeg var i møte med politiet. Min far er nå dømt. Dømt til fengsel og til å betale oss oppreisning. Han har anket dommen. Det føles som om vi har vært på en reise gjennom dimensjoner. Jeg føler meg som et annet menneske enn jenta som satt i bilen og gråt så mamma ikke skulle se det. Som en annen enn hun som ringte jobb dagen etter og sa hun var syk, når den egentlige grunnen var at hun ikke stolte på at mamma ville komme seg til bistandsadvokaten for egen maskin. Som et annet menneske enn den personen som nektet for at dette hadde noe som helst med henne å gjøre. Se, jeg har jo en bra utdanning og jeg lykkes godt i arbeidslivet. Jeg har venner, jeg har interesser og lidenskap, jeg har masse å leve for. Jeg får til akkurat det jeg vil få til, tenk. Ikke kom her og si at jeg ikke har tålt dette.

Jeg har forandret meg siden den gang. Forandret meg, eller forandret holdningene og tankene mine. De to siste årene har vært en tung og regelrett jævlig prosess, utløst av et møte hos politiet i en dag før jul i 2015, der jeg gradvis har tatt innover meg at dette faktisk har påvirket meg. Kunnskap er makt, sies det, og det har uten tvil hjulpet meg å lese om tilfeller som likner vårt; lese om typiske konsekvenser for barn som har vokst opp i utrygge hjem; om dissosiering og distansering, om posttraumatisk stress –syndrom. Fått noe av det jeg har funnet til å stemme overens med meg selv, mens andre ting har virket helt fjernt. Forsøkt å ikke sykeliggjøre meg selv, og kommet til erkjennelsen: jeg er ikke syk. Vi er alle preget av vår fortid, er ikke det en del av det som former oss? Jeg har reflektert og undret og tenkt om igjen og om igjen på hvordan min fortid har formet meg.

Lyden av faren min som sier at ingen gutter kommer til å like meg, til det er jeg for stygg; kan jeg fortsatt fremkalle. Den hånlige latteren da jeg fortalte om hva jeg drev med, hva som var viktig for meg. Nedlatenheten og raseriet hvis jeg var uenig med ham. Hvordan han kunne presse meg til å åpne meg, for så å løfte min såre punkter opp i luften og le høyt. Jeg har likt å tro at dette ikke har påvirket meg, for tilfeldigvis skjønte jeg på ett eller annet tidspunkt at jeg er ikke for stygg, og jeg driver med meningsfylte ting, og jeg er i hvertfall ikke redd for å si hva jeg mener. Ingen skulle stoppe meg fra å nesten sulte meg selv i hjel da jeg var fjorten, sånn at jeg kanskje ble pen nok til at gutter skulle kunne like meg, og ingenting skal noen gang kunne stoppe meg fra å nå dit jeg vil i livet. En gang var jeg åtte år og dyttet knytteneven i munnen for å stoppe tårene, mens jeg ropte til meg selv at ingen skal få meg til å gråte! Nå skulle jeg ønske at jeg kunne bli så heartbroken at jeg gråt meg i søvn kveld etter kveld, og lot venninnene mine komme med sjokolade og vin og stryke meg over håret; men det kan jeg ikke. Jeg skulle ønske at jeg kunne være lei meg når jeg har det vondt, men det kan jeg ikke; det eneste jeg kan er å jobbe hardere, snakke høyere, løpe fortere, tirret av et evig behov etter å vise dem (jeg vet ikke hvem «dem» er, komisk nok). For uansett hvor mye jeg forteller meg selv at det er ikke farlig å ha det vondt, at mennesker rundt meg vil meg godt, at livet er mer enn en konkurranse; så vil ikke instinktene mine høre. Jeg synes følelser er teit, og jeg blir tilsynelatende aldri lei meg. Det kan faktisk gå så langt at jeg blir ille berørt hvis noen forteller meg at de har kjærlighetssorg, for i mine forkrøplede emosjoner karakteriseres de da som svake. Jeg tilgir ikke. Hvis noen mot formodning kommer meg nær nok til å skuffe meg, markerer jeg dem slik andre markerer møter de ikke vil være med på i kalenderen, og trykker delete, uten en følelse, uten en dråpe samvittighet. Det er kanskje ikke så underlig at en person som har vokst opp med vold i nære relasjoner har problemer med å håndtere nettopp nære relasjoner. Det å skulle stole på noe annet menneske nok til å vise mine sårbare sider, virker for meg helt absurd.

Det jeg ikke så var hva jeg gikk glipp av på veien. Med blikket rettet mot kun én ting, er det fort å glemme å se til siden. Jeg glemte at å bli lei seg ikke er synonymt med svakhet, og at tårer har en verdi. Jeg glemte at alle mennesker er sårbare, og jeg glemte at det er jeg også, og jeg glemte at sårbarhet er noe av det som gjør oss til mennesker. Jeg bare glemte ikke, men plantet noen reaksjonsmønstre i instinktene mine, som nå er så godt innkjørte at selv om jeg kognitivt forstår så føler jeg ikke. Det er bare så mye lettere å gi faen, gå videre, og fokusere på fremtiden; sette på musikk og løpe litt fortere enn før; sånn at når jeg bare løper langt nok og fort nok, så forsvinner den rare følelsen i magen og jeg kan være glad; og dessuten kan jeg bevise for verden at jeg løper dritfort, og jeg jobber drithardt, og jeg lykkes – så ingen kan tørre å prøve å tråkke på meg eller påstå at jeg har hatt noe nederlag.

Og nå ser jeg tilbake. Og jeg undres. På hva jeg mistet på veien. For det å være glad er lett, men det å være lei seg er vanskelig. Og jeg er for feig til å gjøre det som er vanskelig; derfor gjør jeg bare det lette hele tiden. Kanskje denne engstelsen bunner i redsel for å påminnes det største sviket av dem alle; det sviket som var så voldsomt og stort at jeg ikke ante hvordan jeg skulle håndtere det; at jeg rett og slett fant ut at det å markere hele saken, og slette den fra kalenderen som er livet mitt, var det greieste. Jeg bruker dags dato mye energi på å unngå møteinvitasjoner som kan minne om dette møtet jeg en gang slettet. Og hva sitter jeg igjen med? De ufarlige møtene; teammøtene der vi diskuterer generell strategi og alle er fornøyde med innsatsen og drikker kaffe og spiser twist. Ingen kommer sterkere ut av et sånt møte; ingen lærer noe nytt; men det er da hyggelig. Sammenfallende symptomer med posttraumatisk stress –syndrom, fortalte de meg. Kanskje jeg ikke vant likevel.

Av og til synker jeg dypt. Det var en sann fryd å stå i rettssalen og verbalt knuse forsvareren til faren min. Etterpå stilte jeg meg spørsmålet om det egentlig er greit, overfor meg selv, å bli glad av det? For av og til får jeg lyst å lage en liste over alle menn jeg har avvist, sende det til faren min, og legge ved en liten notis: «Jeg er visst for stygg». Jeg får lyst til å gå inn på skattelistene, hente ut selvangivelsen hans, og sende ham den i posten sammen med en kopi av min egen. Jeg får lyst å utfordre han til å gjøre jobben min, eller til å løpe forbi meg på 10km. Jeg får lyst til å samle alle fine ting folk har sagt om meg, binde det pent inn og invitere ham til å overgå. Jeg får lyst til å ta oppreisningspengene, dra på luksusferie til Singapore, og sende ham bilde fra bassengkanten: «Tusen takk».  Jeg får lyst til å plukke fra hverandre alle de stygge tingene han har sagt og skrevet til meg, og si at til tross for at min intelligens visstnok er langt under hans, så gjennomskuet jeg skuespillet hans fra jeg var tolv. Kanskje hadde jeg også gjort dette. Kanskje hadde jeg bikket over og gjort noe så smålig hvis jeg hadde et håp eller tro om at han en vakker dag skulle svare: shit! Du er rå! Eller bare: ja, jeg ser at du hadde rett. Eller om han bare kunnet sagt en eneste gang at jeg kan være flinkere enn han til noe, at jeg har skjønt noe han ikke har skjønt, at han ikke alltid vet best, eller at meningene mine har hatt en verdi for ham. Jeg vet jo at det aldri kommer til å skje. Så jeg lar være, for å slippe å blottlegge meg en gang til, slik at han ikke kan se nedlatende på meg og spytte på det som er mitt. Bevisstheten min har sluttet å håpe. Likevel eksisterer håpet der et sted; sterkt nok til å drive meg i nesten alt jeg gjør. Inni meg er jeg tydeligvis fortsatt en liten jente som ønsker seg annerkjennelse fra pappa.

Andre ganger blir jeg skremt. Faren min gikk over lik for å nå sine personlige mål, og ofret mamma, søster og meg på veien. Jeg kan bli totaloppslukt og sette nærmest alt annet til side når jeg engasjerer meg i noe, uten å merke hvordan det påvirker mennesker rundt meg. Faren min tok aldri feil, og så på andres meninger som betydningsløse. Og jeg kan jo være nærmest skruppelløs mot folk jeg i min verden vurderer som mindre intelligente. Slik jeg så faren min i sosiale sammenhenger, var han en dominator som krevde alles fulle oppmerksomhet til enhver tid. Jeg vet at jeg kan være overkjørende og drite i hvordan det får andre til å føle seg. Når faren min ble sint, knuste han ting. Her om dagen var jeg en millimeter fra å sparke til innsjekkingsautomaten på Gardemoen da den ikke klarte å skanne passet mitt. Det er som at i visse øyeblikk, når visse knapper trykkes på, så reagerer jeg som faren min; det er som om hans følelser og instinkter tennes i meg. Etterpå føler jeg meg helt jævlig, så jævlig at jeg orket ikke å kjenne på at jeg i det korte øyeblikket, så var jeg faren min. Jeg blir redd. En gang mamma sa at jeg liknet han, besvimte jeg. Hva hvis jeg egentlig er et babymonster som vil vise seg i sin fulle grusomhet så fort den rette situasjonen byr seg?

En gang sa jeg til min far, i raseri; det var i 2013, jeg hadde kuttet nesten all kontakt med ham, men en dag kokte det over og jeg ringte han: Jeg skal gjøre livet ditt til et helvete. Jeg husker ikke eksakt foranledningen, men husker at det var noe med historiene han fortalte; til sine venner, til sine kolleger, til naboer – historier om hvor grusomme og slemme barna og ekskonen hans var og ditten og datten, mer eller mindre vantette greier om ting vi visstnok skulle ha gjort mot ham. Etter samtalen fikk jeg en mail av faren min: jeg hadde utsatt ham for en alvorlig trussel, trusler er kriminelt, må vite, og han var nå svært redd for hva jeg kunne finne på. Jeg fnøs. Spyttet på ham i tankene. Som om det i noe tilfelle ville falle meg inn å degradere meg selv til hans nivå. Som om jeg var ute etter hevn. Jeg bare orket ikke å se mamma, som allerede hadde mer enn nok, bli snakket ned og gjort til et sort får i sitt eget hjemmeområde. Magen vrengte seg da hun ringte og sa at hun hadde vært ute og gått, og så hadde hun møtt noen gamle bekjente hun og pappa hadde litt kontakt med for femten år siden, og de hadde stoppet og skjelt henne ut. Nei, tenkte jeg, jeg skal ikke gjøre livet ditt til et helvete ved å bruke dine billige metoder. Jeg skal ikke sabotere for deg eller henge deg ut. Jeg skal gjøre det med sannhet. Jeg skal fortelle historien vår! Om livet ditt blir et helvete som en konsekvens av det, tenkte jeg og antok jeg, så er det din egen følgefeil. Jeg var ute etter rettferdighet, jeg ville ikke at det skulle bli fortalt løgnhistorier om mamma, og jeg ville ikke at han skulle kunne dure i vei som han ønsket i all evighet, fordi han trodde vi var for svake til å en dag å klare å stoppe ham.

Problemet stopper nemlig ikke ved mamma og pappa, søster og meg. Naboer og venner som må ta et standpunkt, for vi liker gjerne å ta et standpunkt, men ofte så liker vi ikke nødvendigvis å se en ubehagelig sannhet i øynene. Her om dagen så jeg Gudfaren, og tenkte: hvordan kan ønsket om å opprettholde familiens ære være så sterkt at de kommer til punktet der de dreper hverandres barn? Litt etter slo det meg at min fars slektninger hjalp ham å skjule handlingene sine for Barnevernet. Besatt av å verne om familiens stolthet; hvordan ville det se ut hvis bror, onkel, fetter, ble fratatt sin datter. Min søsters helse risikerte altså å gå på bekostning av familienavnet. Vår sak er ikke bare en kamp med oss fire involvert; det er en krig mellom to familier. Jeg klarer ikke å la være å stille spørsmålet: hva er en glansbildebok verdt hvis sidene er råtne?

Jeg er takknemlig. Jeg har så mye. Jeg har faktisk så mye at det i rettsaken fremstilt som pussig, riktignok av en forsvarer som muligens hadde lite å gripe etter; hvordan jeg egentlig kan ha klart meg så «bra»? I dommen står det at søster og jeg fremstår som «usedvanlig ressurssterke». Jeg blir stolt og samtidig føler jeg meg rar. Hva skulle jeg ellers gjort? Lagt meg ned og dødd? Låst meg inne på rommet mitt og grått, mens jeg så veggene rundt meg rase sammen? Jeg er på en måte glad for at da faren min kom inn til meg med et tau mens jeg spiste frokost, og sa at han skulle gå ut i skogen for å henge seg, så var responsen min «god tur» uten å se opp fra avisen. Jeg er glad for at jeg ikke løp ut i skogen og lette, bare for å finne han full på en pub på Aker Brygge. Jeg er glad for at jeg kjeftet på mamma da hun trodde på truslene hans; glad for at jeg skjøv emosjoner til side og brukte kapasiteten min på å lese meg opp på lovparagrafer og sende mail til Krisesenteret, før jeg gikk tilbake til lesesalen og pugget til eksamen. Det var rett og slett hverken plass eller tid til andre følelser enn dårlig samvittighet og bekymring for mamma og søster. Kanskje er det derfor jeg har «klart meg så bra». Og kanskje er det fordi jeg hadde en mamma som konstant fortalte meg at hun elsket søster og meg; som gjorde alt for oss; vi fikk ubegrensede mengder mat og klær og oppmuntring og heiarop og kjærlighet. Vi var jo aldri i tvil om at vi var elsket – av henne. Hun levde seg inn i mine interesser og problemer, engasjerte seg i diskusjoner med meg og lyttet oppslukt til ting jeg kunne lære henne, slik at jeg skjønte at mine tanker og meninger faktisk var verdt noe. Én ting gjorde hun dog ikke, og det var å få oss og seg selv i trygghet. Jeg er så uendelig stolt. Jeg har min elskede mamma og søster, jeg har flotte slektninger og venner, jeg har en fin hverdag og jeg har drømmer og ambisjoner for fremtiden. Hva mer trenger jeg? Ingenting. Jeg har sår fra fortiden, som alle mennesker har, som jeg må leve med og som jeg mener jeg kan velge å ha det godt med.

Jeg vet at mange som vokser opp i liknende forhold som jeg har gjort, får mye større utfordringer i livet enn hva jeg har fått. Barn får lese- og skrivevansker, får så store atferdsmessige og kommunikasjonsmessige problemer at de ikke klarer å connecte med andre mennesker; blir sosialt isolerte; får angst, depresjon, alkoholproblemer; blir fysisk utagerende og fryktelig mye mer. Barn som vokser opp i denne typen forhold pålegges et enormt ansvar: de blir mamma og pappa til sine egne foreldre. De må klare seg selv i en fryktelig ensomhet, der den voldsutsatte forelderen svikter. Barnet ser hvordan smerten gradvis spiser opp den personen de elsker og forguder og er fullstendig avhengig av. De blir ansvarlig for mammas og pappas lykke. Hvordan kan vi gjøre dette mot barna våre? Voksne som utsettes for vold fra partner, faller ofte ut av arbeidslivet for lengre perioder eller til og med for alltid; får angst, depresjon, vedvarende personlighetsendringer, post-traumatisk stress –syndrom og psykosomatiske sykdommer (for å nevne noe). Jeg klarer ikke å ta innover meg hvilke enorme konsekvenser og triste skjebner vi er med på å skape fordi vi er engstelige for å forstyrre familiefreden og legge oss opp i ting vi ikke har noe med, eller fordi vi ikke vil blottlegge våre egne privatsaker. Det er ikke greit å ikke spørre fordi du er redd for å være til bry! Og det er ikke greit å ikke tørre å svare fordi du vil verne om hjemmets fire vegger. Var mine slektninger klar over hvilken statistisk risiko hun utsatte søster, et barn, for, da hun beskyttet faren min? Var mamma klar over hva hun gjorde mot søster, mot meg og mot seg selv, da hun tryglet politiet om å ikke anmelde faren min da de dukket opp på døren hjemme hos oss den gangen han raserte hele huset?

Vi må bekjempe denne tafattheten som skjuler seg bak en fasade av lojalitet og høflighet. Dette er ikke lojalitet, det er svik! Og det er ikke høflighet, men feighet. Og det koster. Mellom fire og seks milliarder i året, anslagsvis, faktisk; noe som tilsvarer mellom fire og seks prosent av anslåtte totalkostnader forbundet med alle typer kriminalitet. Som igjen utgjør nesten ti prosent av hele statsbudsjettet. Vold i nære relasjoner kan ikke betraktes som skittentøy som ikke skal vaskes offentlig, men må ses på som et samfunnsproblem på lik linje med andre forbrytelser. Vi kan ikke la dette fortsette å være et tabu når vi vet hvilke enorme konsekvenser det har for så mange liv, og når vi ser hva det koster oss på så mange måter. Det vil alltid være tvil, og det er nettopp derfor vi må tørre å stille spørsmål. Alle slag gir ikke blåmerker. De stille slagene er de verste; de som bryter deg ned med mikrosteg uten at du merker det selv.

Jeg hyller samfunnsinstansene som har tatt vare på oss gjennom hele denne prosessen, og jeg har aldri hatt mer respekt for politiet. Jeg er både imponert og stolt av landet mitt, som viste seg fra sin beste side på både et kunnskapsmessig og handlingsorientert plan, da vi først meldte ifra. Jeg har lært at rettssak ikke er noe å være redd for, og jeg har skjønt at er det noe som virkelig blir forstått, så er det at det å ikke huske, ikke betyr at du ikke har en historie, men heller at historien er så sterk at hjernen din valgte å glemme den. Jeg følte meg så godt ivaretatt i rettssalen, jeg følte meg trygg og sterk! Disse to årene vært avgjørende for å klare å starte prosessen med å lukke ett kapittel og gå videre. Jeg håper at noen leser dette og bestemmer seg for å tørre å melde fra – og aller mest håper jeg at noen leser dette og sier fra lenge før det punktet der anmeldelse er et naturlig utfall.

Løsningen? Jeg vet ikke. Jeg vet bare at min dyktige advokat sa til meg: vi trenger stemmen din. Meldingen jeg fikk av mamma en desemberdag i 2015 utløste et to år langt snøskred av tanker og refleksjoner hos meg. Her er stemmen min. Jeg har løyet så mye i så mange år. Jeg vil ikke lenger skamme meg, men heller bære sårene mine med stolthet. Jeg vil at de som står meg nær skal kjenne hele meg, og ikke bare et sort hull med overskriften «Far». Jeg skriver dette i håp om å bidra til å senke terskelen for å snakke om temaet, og bidra til avskaffing av et tabu som holdes i live av en usunn familielojalitet og frykten for å sverte et navn. Hemmeligholdelsen rundt hva som skjer i hjemmet, og prinsippet om å ikke vaske skittentøyet sitt offentlig, er med på å holde liv i forhold som er ødeleggende for barn og voksne og deres utvikling. Dette må frem i lyset, for våre medmennesker, og for våre barn og deres fremtids del.

Jeg har fortalt min historie. Samfunnet vårt ga ham dommen. Dommen er beskjeden om at det vi har opplevd ikke har vært greit, og beskjeden er adressert ikke bare min far, men hele min familie, og mamma og søster og meg selv. Og mennesker i lignende situasjoner, deres familier og deres nærstående. Vi må ta dette budskapet alvorlig.